23.05.10
Helo everyone!!!
Gratulerer med dagene Trond Mikal 21. mai og Christian 24. mai!
28 grader, nesten skyfrihimmel, fuglene kvitrer, palmer overalt hvor vi snur oss; en frodig natur som overgår alt vi tidligere har sett. Vi har herlige dager her nede. Ungene springer barbeint i hagen, leker med klinkekuler og spiller fotball (universale leker som lekes over hele verden) med naboene Julius (11 år) og Atiare (3 ½ år). Latter, lek, masse energi, litt krangling, litt gråt, men så latter og lek igjen. Unger har en fantastisk evne til å være til stede i øyeblikket, leke og kose seg, og bare nyte her og nå.
Vi hadde en minnerik 17. mai-feiring på nasjonaldagen vår,samlet hos norske Grete og Tom (mannen til Grete som kommer fra Palmerston). Nasjonalsangen ble høytydelig sunget og Arndt sa det så treffende etter at vi var ferdig med å synge: ”Det er første gang jeg har fått ståpels i 30 grader!” Og det er jammen sant; det var utrolig rørende og spesielt å feire 17. mai på den andre siden av jorda sammen med to andre norske familier og ei venninne av den ene familien, Grete og Tom, og en bror av Tom og konen. Nydelig mat; Grete hadde stelt i stand og serverte bl.a nydelig lapskaus, fiskesuppe, kaker og is. Masse god mat og hygge med flotte mennesker! Utrolig kjekt og hyggelig å treffe andre norske som også oppholder seg på øya! Ogsaa utrolig hyggelig aa faa hilse paa Tom som var kommet hjem etter 7 mnd paa sjoen!
I går var vi på fest hos Tone og Stein (den ene norske familien).Vi var blitt invitert til en samlet barne- ungdom og voksenfest som startet kl 16.00. Altså i skikkelig Cook Island-style, sånn sett. De bor i/leier et stort, flott hus med tilsvarende stor terrasse. Vi ble servert nydelig mat med bl.a. taco, kylling i karri–gryte og norsk spekemat. Fantastisk godt! Vi hilste bl.a på familier fra New Zealand og Australia som bor her på øya i en 2-års-periode i forbindelse men jobb. Det ble også en musikalsk aften med all-sang, piano- og gitar-spilling da vertene med deres to barn (Liv Andrea, 15 år og Håvard, 13 år) er svært så musikalske. Imponerende og veldig kjekt! Kl. 23 (!) vandret vi hjemover (ca 25 min å gå hjem til huset vi leier). Daniel holdt koken hele kvelden, han var ikke interessert i å sove. Ble sent for ungene, men en gang iblant går det greit. Måne- og stjerneklart, helt vindstille og med sånn ca 26 grader vandret vi hjemover i mørket med hodelyktene våre. Opplevelsesrik kveld for både barn og voksne!
I kveld var Mari, Andreas og meg på kino for første gang her på Rarotonga. Vi så ”Ally Mc Fee and the flying pigs” sammen med Marthe (13 år) og moren hennes, Oddrun (den andre norske familien som vi ble kjent med på 17. mai + Haavard, faren). Kjempekoselig, og midt i filmen ble filmlerretet helt svart; det ble en liten pause fordi en ny filmrull måtte koples på. Publikum lot seg ikke affisere og vi tror det er noe som skjer ved hver film. Artig å få med seg : )
Det høres kanskje ut som vi lever et liv i bare sus og dus her nede. Det er ikke helt sant, bare nesten (smilefjes). Vi opplever større og mindre utfordringer vi også. Mor og far kan bli slitne, her også. Vi har større eller mindre bekymringer i hverdagen, vi også (kanskje mest hu mor da). Men sånn er det. Sånn er livet. Vi lever, lærer og utvikler oss. Livet er dynamisk, for alle, verden over. Det gjør det også så spennende. Og vi er svært takknemlige for det vi får oppleve. Denne turen er helt unik for oss og vi setter stor pris på de erfaringene og den lærdommen vi tilegner oss på turen.
God pinse!
Varme klemmer fra oss fem i Stillehavet!
mandag 24. mai 2010
søndag 16. mai 2010
KIA ORANA!
16.05.10
Nå har det vært mange bursdager siden sist vi skrev på bloggen. (Sensommeren er jammen meg en produktiv tid……. : )) Gratulerer med dagene til:
Marianne, Oliver, Thomas, Fredrik, Jone, onkel Ole og Tom!!! HURRA HURRA HURRA!!! Og til de andre som har hatt bursdag som også leser bloggen, sorry, har ikke kontroll på alle bursdagene…..!
”We are the world” ruller over den lokale radio-sendingen. (Den grønneTivoli Audio er med fra Norge.) Nydelig, idealistisk sang! De sender mye bra, både lokal og internasjonal musikk! Til og med ”Take on me” med A-ha har vi hørt…..
Ungene er godt i gang med skolen igjen etter to uker ferie. Nå har school term 2 startet. Det var mye regn i ferien, så det ble en del inne- og hagekos, men allværs-jakkene som vi har med hjemmefra ble også tatt i bruk. Når det regner her, kan det virkelig regne….. Friskt og godt!
Den 1. mai fikk vi med oss den årlige internasjonale Triathlon konkurransen, Air New Zealand, som hvert år arrangeres ved Muri Beach. De fleste som deltar er fra New Zealand , men også 5-6 lokale deltok. De svømmer 1500 meter, sykler 41 km og avslutter med å springe 10 km. Vinneren ble White med tiden 2.20.18. Hans tredje seier på rad. Kanskje onkel Tom stiller neste år…. ??! : )
Nå nærmer det seg 17. mai. Det blir en annerledes feiring for oss i år, men jeg tror det kan bli kjekt og spennende. Vi er nemlig blitt invitert hjem til norske Grete. Det er fjerde gang på rad hun inviterer norske som oppholder seg på øya. Og i år blir vi rundt fjorten stk. Gleder oss til å treffe andre norske å feire 17. mai sammen med. Ungene har hatt nedtelling i flere dager.
I går var vi på rugby-finale-kamp for den nasjonale serien. En skikkelig stor happening for Cook-Islenderne her på øya. Vi har forstått at rugby absolutt er den største sporten her og mange lokale (både barn og voksne) var kommet for å se. Kampen startet 19.30, så flomlys var satt på, og vi campet ned på gresset med fjellduken og koste oss med sport (ganske røff og tøtt sport forresten) og mat. Vi heiet på Tupapa Phanters (vi bor i Tupapa) som spilte mot The Eels, men dessverre så tapte ”The black Panthers” som de også kalles. Men stemningen var god likevel : )
Vi koser oss masse og nyter dagene! Ha en riktig god 17. mai alle sammen!!!
Varme klemmer fra
Sydhavsgjengen!!!
Nå har det vært mange bursdager siden sist vi skrev på bloggen. (Sensommeren er jammen meg en produktiv tid……. : )) Gratulerer med dagene til:
Marianne, Oliver, Thomas, Fredrik, Jone, onkel Ole og Tom!!! HURRA HURRA HURRA!!! Og til de andre som har hatt bursdag som også leser bloggen, sorry, har ikke kontroll på alle bursdagene…..!
”We are the world” ruller over den lokale radio-sendingen. (Den grønneTivoli Audio er med fra Norge.) Nydelig, idealistisk sang! De sender mye bra, både lokal og internasjonal musikk! Til og med ”Take on me” med A-ha har vi hørt…..
Ungene er godt i gang med skolen igjen etter to uker ferie. Nå har school term 2 startet. Det var mye regn i ferien, så det ble en del inne- og hagekos, men allværs-jakkene som vi har med hjemmefra ble også tatt i bruk. Når det regner her, kan det virkelig regne….. Friskt og godt!
Den 1. mai fikk vi med oss den årlige internasjonale Triathlon konkurransen, Air New Zealand, som hvert år arrangeres ved Muri Beach. De fleste som deltar er fra New Zealand , men også 5-6 lokale deltok. De svømmer 1500 meter, sykler 41 km og avslutter med å springe 10 km. Vinneren ble White med tiden 2.20.18. Hans tredje seier på rad. Kanskje onkel Tom stiller neste år…. ??! : )
Nå nærmer det seg 17. mai. Det blir en annerledes feiring for oss i år, men jeg tror det kan bli kjekt og spennende. Vi er nemlig blitt invitert hjem til norske Grete. Det er fjerde gang på rad hun inviterer norske som oppholder seg på øya. Og i år blir vi rundt fjorten stk. Gleder oss til å treffe andre norske å feire 17. mai sammen med. Ungene har hatt nedtelling i flere dager.
I går var vi på rugby-finale-kamp for den nasjonale serien. En skikkelig stor happening for Cook-Islenderne her på øya. Vi har forstått at rugby absolutt er den største sporten her og mange lokale (både barn og voksne) var kommet for å se. Kampen startet 19.30, så flomlys var satt på, og vi campet ned på gresset med fjellduken og koste oss med sport (ganske røff og tøtt sport forresten) og mat. Vi heiet på Tupapa Phanters (vi bor i Tupapa) som spilte mot The Eels, men dessverre så tapte ”The black Panthers” som de også kalles. Men stemningen var god likevel : )
Vi koser oss masse og nyter dagene! Ha en riktig god 17. mai alle sammen!!!
Varme klemmer fra
Sydhavsgjengen!!!
mandag 3. mai 2010
Torsdag 29.04.2010
Sjøveien til Rakahanga.
I dag dro lastebåten som heter ”Tekoumaru II” av gårde fra Avatiu havn i lett regn med våre kjære venner om bord, Eddie og Munokoa, med retning rett nord mot Manihiki og deretter Rakahanga. Den skulle etter planen dratt for 8 dager siden og der kommer begrepet ”local time” inn, dvs. ingenting er helt sikkert før det skjer. Båten har da også med rette fått kallenavnet ”apopo” som på maori betyr ”i morgen” he, he. Det ble et veldig spesielt og minnefullt farvel. Alle sammen gråt en skvett og klemte hverandre flere ganger. Vi lovet å skrive brev til hverandre og kanskje, hvem vet, en gang i fremtiden så står vi på kaien på stillehavsatollen Rakahanga… Uansett så ble det et flott og konkret punktum på at våre veier nå skiltes, ved å følge båten med øynene, forsiktig gli ut av havna og ut mot dønningene for deretter bare bli en prikk i horisonten og så forsvinne helt…snufs snufs…
Game fishing club.
Her skulle dere vært kjære fiskekompiser fra e-verket, Jan, Nils, Helge og Henning! Først hadde de en fiskekonkurranse, for medlemmer selvfølgelig, i påsken og så hadde de en nå sist helg, dvs. 24. april. Du må ut med båt for å kunne fiske her, kun noen få plasser kan du stå med stang, og de aller fleste medlemmene har egne båter, 14-18 fot med 30-50 HK påhengsmotor. (Jeg vet om flere fiskere i Norge som har 24-fots Ibiza med 250-300 HK fiskebåter, men vet ikke om de får så stor fisk som disse lokale fiskerne her, he, he. Jo, kanskje Oli og Kristine når jeg tenker meg om.) Men når det er sagt så var det innom en diamant av en fiskebåt fra Alabama, USA, rundt påsketider. Denne båten heter ”Dreamin on” er 70 fot og har alt tenkelig utstyr om bord. Den eies av tre brødre som i løpet av ett år skal prøve å sette verdensrekord for sverdfisken Marlin ved å prøve alle de syv hav på kloden. Kanskje ett prosjekt for oss i fiskeklubben å tenke på, Henning stiller vel opp med Hansviken?? Jeg forstod det ble litt murring blant medlemmene når disse amerikanerne fikk være med på konkurransen i påsken, og det viste seg jo at de også vant soleklart med en Marlin på 85 kg! Det er mest ”yellow fined tuna” de får og vekta varierer fra 5kg til over 30kg. Fisk som barracuda og wahoo får de også. Dette er veldig raske fisker og sikkert kanonkjekke å få på kroken. Jeg håper en dag at jeg kan få bli med en av de lokale fiskerne og prøve, det hadde vært megakult. Etter hver konkurranse så vanker det jo selvfølgelig premier. Jeg og ungene var nede nå på lørdag for i kikke på fiskene som de kommer inn med for veiing, alltid spennende! Vi kjøpte oss noe mat, kjempegod ”fish and chips” og så på premieutdelingen. Den startet med en bønn, noe som er ganske vanlig i flere sammenhenger. Tyngste fisk (yellow fined tuna) på 30,7 kg hadde presidenten for fiskeklubben tatt. På premiebordet stod det ikke pokaler men åtte helflasker med Jim Bean og selvsagt Captain Morgan. Mari bemerket det var litt rart at de hadde vin og ikke pokaler som premier…
Når vi besøkte Grete sist helg, fikk vi med oss flotte frosne fileter av ”Parrot fish” direkte fra Palmerston som hennes mann er fra. I går kokte jeg poteter og gulrøtter, stekte løk, og ungene var med å dyppe to av filetene i rørte egg for deretter å rulle dem i brødsmuler og så i panna med mye smør i… jeg kjenner enda lukta av stekt førsteklasses fisk i nesa! Dette måltidet var bare helt utrolig godt, ungene heiv innpå i velkjent familien Hansen-stil! Jeg kan si så mye at denne fisken er den beste saltvannsfisken jeg har smakt, utenom Mandals-lyren til Ingeborg vel og merke. Når det gjelder ferskvann så er det ingenting som slår den ultraferske fjellørreten med sitronpepper til fiskeklubben vår!
Skitt fiske folkens!
Sjøveien til Rakahanga.
I dag dro lastebåten som heter ”Tekoumaru II” av gårde fra Avatiu havn i lett regn med våre kjære venner om bord, Eddie og Munokoa, med retning rett nord mot Manihiki og deretter Rakahanga. Den skulle etter planen dratt for 8 dager siden og der kommer begrepet ”local time” inn, dvs. ingenting er helt sikkert før det skjer. Båten har da også med rette fått kallenavnet ”apopo” som på maori betyr ”i morgen” he, he. Det ble et veldig spesielt og minnefullt farvel. Alle sammen gråt en skvett og klemte hverandre flere ganger. Vi lovet å skrive brev til hverandre og kanskje, hvem vet, en gang i fremtiden så står vi på kaien på stillehavsatollen Rakahanga… Uansett så ble det et flott og konkret punktum på at våre veier nå skiltes, ved å følge båten med øynene, forsiktig gli ut av havna og ut mot dønningene for deretter bare bli en prikk i horisonten og så forsvinne helt…snufs snufs…
Game fishing club.
Her skulle dere vært kjære fiskekompiser fra e-verket, Jan, Nils, Helge og Henning! Først hadde de en fiskekonkurranse, for medlemmer selvfølgelig, i påsken og så hadde de en nå sist helg, dvs. 24. april. Du må ut med båt for å kunne fiske her, kun noen få plasser kan du stå med stang, og de aller fleste medlemmene har egne båter, 14-18 fot med 30-50 HK påhengsmotor. (Jeg vet om flere fiskere i Norge som har 24-fots Ibiza med 250-300 HK fiskebåter, men vet ikke om de får så stor fisk som disse lokale fiskerne her, he, he. Jo, kanskje Oli og Kristine når jeg tenker meg om.) Men når det er sagt så var det innom en diamant av en fiskebåt fra Alabama, USA, rundt påsketider. Denne båten heter ”Dreamin on” er 70 fot og har alt tenkelig utstyr om bord. Den eies av tre brødre som i løpet av ett år skal prøve å sette verdensrekord for sverdfisken Marlin ved å prøve alle de syv hav på kloden. Kanskje ett prosjekt for oss i fiskeklubben å tenke på, Henning stiller vel opp med Hansviken?? Jeg forstod det ble litt murring blant medlemmene når disse amerikanerne fikk være med på konkurransen i påsken, og det viste seg jo at de også vant soleklart med en Marlin på 85 kg! Det er mest ”yellow fined tuna” de får og vekta varierer fra 5kg til over 30kg. Fisk som barracuda og wahoo får de også. Dette er veldig raske fisker og sikkert kanonkjekke å få på kroken. Jeg håper en dag at jeg kan få bli med en av de lokale fiskerne og prøve, det hadde vært megakult. Etter hver konkurranse så vanker det jo selvfølgelig premier. Jeg og ungene var nede nå på lørdag for i kikke på fiskene som de kommer inn med for veiing, alltid spennende! Vi kjøpte oss noe mat, kjempegod ”fish and chips” og så på premieutdelingen. Den startet med en bønn, noe som er ganske vanlig i flere sammenhenger. Tyngste fisk (yellow fined tuna) på 30,7 kg hadde presidenten for fiskeklubben tatt. På premiebordet stod det ikke pokaler men åtte helflasker med Jim Bean og selvsagt Captain Morgan. Mari bemerket det var litt rart at de hadde vin og ikke pokaler som premier…
Når vi besøkte Grete sist helg, fikk vi med oss flotte frosne fileter av ”Parrot fish” direkte fra Palmerston som hennes mann er fra. I går kokte jeg poteter og gulrøtter, stekte løk, og ungene var med å dyppe to av filetene i rørte egg for deretter å rulle dem i brødsmuler og så i panna med mye smør i… jeg kjenner enda lukta av stekt førsteklasses fisk i nesa! Dette måltidet var bare helt utrolig godt, ungene heiv innpå i velkjent familien Hansen-stil! Jeg kan si så mye at denne fisken er den beste saltvannsfisken jeg har smakt, utenom Mandals-lyren til Ingeborg vel og merke. Når det gjelder ferskvann så er det ingenting som slår den ultraferske fjellørreten med sitronpepper til fiskeklubben vår!
Skitt fiske folkens!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
