Torsdag 29.04.2010


Sjøveien til Rakahanga.

I dag dro lastebåten som heter ”Tekoumaru II” av gårde fra Avatiu havn i lett regn med våre kjære venner om bord, Eddie og Munokoa, med retning rett nord mot Manihiki og deretter Rakahanga. Den skulle etter planen dratt for 8 dager siden og der kommer begrepet ”local time” inn, dvs. ingenting er helt sikkert før det skjer. Båten har da også med rette fått kallenavnet ”apopo” som på maori betyr ”i morgen” he, he. Det ble et veldig spesielt og minnefullt farvel. Alle sammen gråt en skvett og klemte hverandre flere ganger. Vi lovet å skrive brev til hverandre og kanskje, hvem vet, en gang i fremtiden så står vi på kaien på stillehavsatollen Rakahanga… Uansett så ble det et flott og konkret punktum på at våre veier nå skiltes, ved å følge båten med øynene, forsiktig gli ut av havna og ut mot dønningene for deretter bare bli en prikk i horisonten og så forsvinne helt…snufs snufs…


Game fishing club.

Her skulle dere vært kjære fiskekompiser fra e-verket, Jan, Nils, Helge og Henning! Først hadde de en fiskekonkurranse, for medlemmer selvfølgelig, i påsken og så hadde de en nå sist helg, dvs. 24. april. Du må ut med båt for å kunne fiske her, kun noen få plasser kan du stå med stang, og de aller fleste medlemmene har egne båter, 14-18 fot med 30-50 HK påhengsmotor. (Jeg vet om flere fiskere i Norge som har 24-fots Ibiza med 250-300 HK fiskebåter, men vet ikke om de får så stor fisk som disse lokale fiskerne her, he, he. Jo, kanskje Oli og Kristine når jeg tenker meg om.) Men når det er sagt så var det innom en diamant av en fiskebåt fra Alabama, USA, rundt påsketider. Denne båten heter ”Dreamin on” er 70 fot og har alt tenkelig utstyr om bord. Den eies av tre brødre som i løpet av ett år skal prøve å sette verdensrekord for sverdfisken Marlin ved å prøve alle de syv hav på kloden. Kanskje ett prosjekt for oss i fiskeklubben å tenke på, Henning stiller vel opp med Hansviken?? Jeg forstod det ble litt murring blant medlemmene når disse amerikanerne fikk være med på konkurransen i påsken, og det viste seg jo at de også vant soleklart med en Marlin på 85 kg! Det er mest ”yellow fined tuna” de får og vekta varierer fra 5kg til over 30kg. Fisk som barracuda og wahoo får de også. Dette er veldig raske fisker og sikkert kanonkjekke å få på kroken. Jeg håper en dag at jeg kan få bli med en av de lokale fiskerne og prøve, det hadde vært megakult. Etter hver konkurranse så vanker det jo selvfølgelig premier. Jeg og ungene var nede nå på lørdag for i kikke på fiskene som de kommer inn med for veiing, alltid spennende! Vi kjøpte oss noe mat, kjempegod ”fish and chips” og så på premieutdelingen. Den startet med en bønn, noe som er ganske vanlig i flere sammenhenger. Tyngste fisk (yellow fined tuna) på 30,7 kg hadde presidenten for fiskeklubben tatt. På premiebordet stod det ikke pokaler men åtte helflasker med Jim Bean og selvsagt Captain Morgan. Mari bemerket det var litt rart at de hadde vin og ikke pokaler som premier…
Når vi besøkte Grete sist helg, fikk vi med oss flotte frosne fileter av ”Parrot fish” direkte fra Palmerston som hennes mann er fra. I går kokte jeg poteter og gulrøtter, stekte løk, og ungene var med å dyppe to av filetene i rørte egg for deretter å rulle dem i brødsmuler og så i panna med mye smør i… jeg kjenner enda lukta av stekt førsteklasses fisk i nesa! Dette måltidet var bare helt utrolig godt, ungene heiv innpå i velkjent familien Hansen-stil! Jeg kan si så mye at denne fisken er den beste saltvannsfisken jeg har smakt, utenom Mandals-lyren til Ingeborg vel og merke. Når det gjelder ferskvann så er det ingenting som slår den ultraferske fjellørreten med sitronpepper til fiskeklubben vår!
Skitt fiske folkens!